Lojosang's rants and ravings

Nå som tippeligaen nærmer seg slutten, og jeg vet en del av de som i teorien kan lese denne blåggen ikke bryr seg katten om fotball har jeg skrevet denne enkle innføringen i Tippeligaens historie. Jeg har ikke brydd meg så voldsomt med research og sjekking av fakta, men skrevet etter hukommelsen. Når hukommelsen har sviktet har jeg tatt i bruk fantasien. Og en sjelden gang, Football Manager 2006.

Som dere ser av bildet kan fotball være morsomme saker. Skjønt av det andre bildet ser dere muligens at det motsatte også kan være tilfelle.



Hvorvidt dette har underholdningsverdi får andre bedømme. Det var artig å skrive i hvert fall. Innspill mottas med takk!

Tippeligaens opphav
Tippeligaen har historiske aner de ferreste aner noe om. I hine hårde dager, en gang før mobiltelefonens tidsepoke var hanekamp en populær geskjeft blant eliten i landet. De som ikke hadde råd til å risikere sin eneste hane i slike kamper stilte ofte med høner. Dette gikk under navnet tuppekamper, som etter språkmessig forandring ble til tippekamper. Juks og fanteri var vanlig på denne tiden. Det var ikke uvanlig å legge fluesopp i kråsen på hønene, og både seid og gand florerte.

I et forsøk på å få bukt med problemet gikk myndighetene hen og dannet Norsk Tupping. Myndighetene på denne tiden var ingen ringere enn Erling Skakke. Som kjent betyr skakk det samme som skeiv, hvilket betyr at han var vår første rikshomse. Han kom, etter hva legenden forteller, fra Etne. Han var altså i tillegg til å være landets første rikshomse også landets første etniske minorietet. Men her beveger vi oss inn på et sidespor som fort kunne endt opp i volleyballens verden. Tilbake til Norsk Tupping.

Norsk Tupping fikk ansvar for å arrangere tuppekamper over hele landet. Det ble satt opp et seriesystem hvor øverste divisjon fikk navnet Tuppeligaen. For å stoppe syndig hasardspill fikk de monopol på formidling av veddemål i forbindelse med kampene. Norsk Tupping hadde også førsterett på å kjøpe opp de tapende hønene, og selge disse i små aluminiumsformer for steiking i ovn. Dette kom til å slå stort an rundt 1000 år senere da den elektriske komfyren ble oppfunnet. De hadde også rettighetene til egg verpet av kamphønene. For å holde styr på hvilke høner eggene kom fra ble de påmalt tall. Dette skulle senere utvikle seg til Lotto.

En gang tidlig på 1200-tallet ble Torbjørn Berntsen født. Han fant opp naturvernet. Høner er naturlige, og må derfor vernes, eller beskyttes. Dyrebeskyttelsen var dermed et faktum. Det ble bestemt at høner fra nå av ikke skulle få gå fritt slik at de kunne hakke hverandre til døde i en sky av fjør, blod og sagmugg. De skulle plasseres fire og fire i bur som var så trange de ikke kunne snu seg uten å samarbeide. I den senere tid har man gått tilbake igjen til slippe hønene ut, så de kan hakke hverandre til døde i en sky av fjør, blod og sagmugg igjen. Dette kalles “frittgående høner. Egg fra disse er i følge enkelte kjennere være bedre. I hvert fall er de dyrere, og det er jo det viktigste. Etter hvert tok hønse- og eggesalget av, mens veddingen avtok markant som følge av at det ikke lenger var noe interessant å vedde om.

I et forsøk på å pumpe opp aksjekursene ble derfor Norsk Tupping delt i to. Prior ble opprettet, og fortsatte med kylling og høns, mens veddemålsformidlingen fikk navnet Norsk Tipping. Siden det ikke var stort å vedde om på denne tiden ble en ung Arne Scheie hyret inn for å finne noe nytt å fylle tippeligaen med. Turen gikk til England hvor fotballen var i sin spede barndom.Scheie ble umiddelbart fascinert av denne kampsporten. Det var under denne første turen frasen “det er en finfin dag for fotball, dere” først ble ytret.

Arne Scheie tok fotballen med seg hjem, og vi var så vidt i gang. Fotball bestod også på denne tiden av å knekke beina på motstanderlagets spillere, og, mindre viktig, få ballen i mål. (en avart av fotballen finner man i Italia, hvor formålet først og fremst er å kaste seg over ende, og å få opp forbruket av hårspray og pealingkrem.) Det var gjerne to bygder som spilte mot hverandre, og målene lå i hver sin bygd, så en kamp kunne gjerne vare i mange år. Det var jo stort sett fjell eller fjorder mellom bygdene på denne tiden, så man måtte ofte vente på at vinteren skulle komme eller gå. Var det fjord ventet man på at den skulle fryse, så man kom seg over. Var det fjell måtte man vente til snøsmeltinga var ferdig, slik at spillerne ikke kom bort i snøføyk, eller ble tatt av flom. Slik var det pausen ble oppfunnet. Med den kom dessverre også sidebyttet, og det var jo et sant lite hælvete å få to hele bygder til å bytte plass.

Magnus Barføtt, en spiller som ikke hadde råd til sko så seg lei på dette, og fant opp fotballbanen, for å minske avstanden man måtte gå ved sidebytte. En annen innovasjon kom ved Magnus Lagabøte, som bøtte nett til å ha i målene, så man slapp å løpe så langt etter ballen hver gang det ble mål. Dette var før fotballen i Norge ble profesjonell, så for å bøte på inntektene fant Magnus også opp parkometeret, og laga de første bøtene.

Og fra da av fram til Drillo var fotballen forholdsvis uforandret. Da vet dere hvordan selve fotballspillet, tippekampen, og Norsk Tipping kom til landet. Det er da på sin plass å ta for seg noen av tradisjonsbærerne for fotballen, nemlig fotballklubbene. Fotballklubber var jo i utgangspunktet noe man brukte for å slå potensielle spillere i hodet med for å ødelegge et hvert snev av intelligens, slik at det gav mening å bruke resten av livet frådende på en gressplen sammen med en kule sydd sammen av grisesvor som var for seig til at Ingrid Espelid klarte å rute den opp så den ble sprø før Grevinnen og Hovmesteren lillejulaften. Vi begynner med Viking.


Viking
Som navnet tilsier startet Viking med plyndringstokter på britiske kyster. Erik Torstvedt var en av de første, og han var med å tape slaget ved Stamford Bridge. Han fikk dog sin hevn ved å bosette seg i landet, og vokte målet for Spurs, en feilstaving av det engelske ordet for gran. (Noe som beviser at bruken av fotballklubber har hatt sin effekt.)

Vikingtiden er oppkalt etter Viking, og er en betegnelse på når vikingene herjet som verst på syttitallet, da de tok fem seriegull.

Viking har også produsert både gummistøvler , bildekk og melk på boks. Gummigeskjeften ble etter hvert solg til Nokia. Mens Vikingmelk fortsatt produseres her i landet, har nokia stort sett gått over til å produsere mobiltelefoner, og argumentere for at disse er ment for engangsbruk, og ikke skal tåle at man bruker dem i luftfuktighet på over 20%.

I tillegg til Store Erik the Viking var det en annen viking ved navn Erik som gjorde seg bemerket. Eirik Raude, som oppdaget Grenland. (Vi kommer tilbake til dette senere). På bokmål het han Erik Pedersen, og hadde Sloggi Leopardtanga som sin personlige sponsor.

Vikingpatrioten er Siddis eller Sandnesbu som er overbevist om at det var Benny Lennartson som gikk på Genesarethsjøen, og sørga for børsten til brylluppet i Kana.


Odd Grenland
Grenland ble som sagt oppdaget av Eirik Raude. Han grunnla en fotballklubb. Eirik Raudes sønn, Leiv Erikson oppdaget som kjent Amerika, eller Vinland, som han kalte det. Dette navnet fikk det til å koke i avholdsbevegelsen. I de fleste andre bevegelser kokte man hjemme. Himkok kalte man det. Vinmonopolet var jo ennå ikke oppfunnet, for Kjell Magne Bondevik gikk på denne tiden fortsatt rundt som teologistudent. Himkoken var populær nok, men enkelte lot seg likevel friste av et ord som Vinland. Stort sett var dette drikkfeldige mennesker fra pietistiske hjem hvor himkok ikke var vel ansett. Mange av disse dro til Vinland, og slik fikk kristenfundamentalismen en ny vår. At Vinland egentlig betydde et land med grønne, gresskledde vidder var det ingen som brydde seg om. (Se forøvrig avsnittet om Brann)

Nok om det, og over til sporten. Da Leiv Erikson kom tilbake for å besøke sin far, lot han, som de fleste som har vært Over There mer enn en langweekend, som om han hadde glemt sitt farsmål. Så da han hørte at faren hadde stiftet en fotballklubb i Grenland ble han overrasket. “Odd! In Grenland”, utbrøt han. Og da han fikk se laget spille fant han ut at det var et treffende navn. Odd Grenland.

Odd hadde forøvrig sin storhetstid tilbake i eldre Bronsealder, da de tok en reke køppmesterskap. I serien har det stort sett gått dårlig. Dette er nok fordi de bare vinner the Odd Game.


Start
Kristiansand ligger omtrent så dypt man kan komme i Norge uten å bli våt på beina. Som et annet sted langt nede er det ganske hett der, i hvert fall om sommeren. Derfor var det naturlig for Microsoft Norge å starte et bedriftslag her. Det ble gitt navn etter knappen nederst i venstre hjørne på de fleste av verdens datamaskiner.

Litt på samme måte som denne knappen har Start vært et irritasjonsmoment for mange. For man kan jo til tider klikke og klikke og klikke uten at noe skjer. Både situasjon og PC er helt låst. På samme måte klikket Tom Nordlie gang på gang på Starttreningene uten at noe skjedde. Til slutt ble han fjernet, og erstattet av Stig Inge Bjørnebye, i et håp om at feilen ikke var en systemfeil, men satt mellom stol og tastatur. Om Bjørnebye har et forhold til pingviner vites dog ikke.

De mest trofaste supporterne til Start er Menigheden. Som så mange andre menigheter begynte også disse med tungetale. Det vil til tale som er så høy at selv tunghørte kan høre den. Slik ble supporterropene oppfunnet. Under enkelte av disse seansene hadde Start til tider en tendens til å ligge å sprelle vilt på gressmatta (plenene i Kristiansand heter forresten Svein). Mot særlig dårlige lag fikk Start likevel tak i ballen. Begrepet makrellfotball var født.


Rosenborg
Eller Jo. Senn. Boig, som det skal uttales, har i det siste vært mest kjent for sykehusdrift og seniorpolitikk. Rosenborgklinikken er jo som de fleste kjenner til et privat sykehus som ble stiftet i et forsøk på å holde Ørjan Berg såpass frisk at han kunne klare seg på fotballbanen med bare ei krykke.

På nittitallet vant Rosenborg alle kampene de spilte, og rundt en tredjedel av kampene hvor Rosenborgs eneste befating med kampen var at Nils Arne Eggen var ekspert i NRK-studio. Etter hvert mistet folk interessen for vedding utenfor Trøndelag, så Norsk Tipping så seg nødt til å foreta seg noe. De allierte seg med Åge Hardråde, som straks satte igang med å bryte ned den fysiske formen til spillerne. De var likevel såpass godt trente denne sesongen at de igjen vant serien med bravur. Jobben var likevel gjort, og under oppkjøringen til neste sesong ble Hardråde overført til Landslaget.

En gammel keeperkjempe, snekker og journalist ble ansatt som ny Rosenborgsjef. Også med ham vant laget serien. Norsk Tipping allierte seg med Rosenborgstyret, og fikk keeperkjempen sparket. Året etter løste problemet seg.

Dette mislikte trønderne. Trønderen er nemlig meget kvalitetsbevisst. Det skal være gimsøyessenser i himkoken, brylvoks i bartene, blankpussa mokkasiner, og seier i Tippeligaen. Det kan se ut som det løser seg igjen i år.

Rosenborgsupporteren, eller Kjernen, om du vil, består hovedsakelig av nordtrøndere som kommer til Byen for å parkere på gressplener og i rundkjøringer, og få i seg nok kjøpebrennevin til at himkokmetanolen drives ut av kroppen.

Brann
Brann fra Bergen het opprinnelig Bjørgvin. Dette likte avholdsbevegelsen dårlig. Kjell Magne Bondevik, som nå var gått inn i politikken, og var svoren Molde-fan (se lenger nede) hadde forbudt alkoholreklame. Avholdsfolket hentet derfor vann fra vogna si, og helte det på mølla. Bjørgvin var åpenbart vederstyggelig og moralsk fordervende alkoholreklame. (At Svarteboken, eller Bibelen som noen kaller den, er full av alkoholreklame uten å ha blitt forbudt var det ingen som brydde seg om.) At Bjørgvin betydde noe sånt som gressletten mellom fjellene var det heller ingen som tok notis av, akkurat som med Vinland.

Byen ble kalt Bergen, i et forsøk på å lokke Harald Dutte Berg sørover. Laget ble oppkalt etter et Ibsensstykke. Siden Byggmester Solness ble for tunvindt å lage supporterrop for, skiftet klubben navn igjen da Start-menigheten oppfant dette. Fotballklubben Brann var et faktum.

Arven etter tiden som Byggmester Solness har likevel satt sitt preg. Den naive troen hvert år på at DENNE gangen er der deres tur å vinne ligaen viser at de fortsatt bygger sine luftslott. Klubben har i snitt 47 formenn, og det sitter noen og tjue tusen personer i styret. Denne organisasjonsformen er standard i alle lag, foreninger og komiteer i Bergen.


Lyn
Bedriftslaget til Oslo Børs, og laget som ikke har tilhengere med årsinntekt på under sju siffer. Var i utgangspunktet et lag for alminnelige velstående fra Vestkanten. Disse har nå tatt sine slips av, og oppsøkt et annet Oslolag. Men for de som søker stillhet og ensomhet i en ellers travel og stressende Oslo-hverdag vil ganske sikkert finne det på siste rad på Ullevål på Lyn-kamp (Beklager, men mer plass kan ikke avses til et lag som såpass få er interessert i.)


Vålerenga
Opprinnelig er lag som holdt til sammen med resten av Oslos bønder på ei eng på Våler blant kyr og småfe. Tradisjonen og den bondske kulturarven holdes i hevd ved at laget spiller gampefotball. Laget var inntil nylig ledet av en grinebiter med skikkelig peiling på engelsk fotball. De vant serien i fjor, hvorpå feiringen utartet såpass at laget knapt har orket møte opp på kamper i år. Da grinebitern forsøkte å dempe feringen noe ble stemningen såpass ilter at han valgte å trekke seg. Enkelte mener han nå vil ta en jobb i Brann, siden han snakker flytende flamsk.

Foruten Oslobønder, og avhoppende slipsbefridd vestkantpøbel består Klanen, som supporterne ynder å kalle seg, av folk som liker å hoppe i takt, men er såpass usikre på sin seksualitet at de ikke tør begynne med River Dance.


Stabæk
Stabæk er egentlig ikke et fotballag, men en PR-jippo uttenkt av Ingebrigt Steen Jensen på en forblåst og vindfull knaus oppe på nordvestlandet et sted. De holder hus i Bæjum, og deres tilhengere kan deles i to: De som er sikre nok på sin seksualitet til faktisk å begynne med River Dance, og de som slett ikke liker å hoppe i takt.

Deres mål er å vinne Champions League, få en navngitt stakkar fra juniorlaget kåret til årets spiller i Europa samt åpne et nytt gigastadion med blått gress på Fornebu, alt innen 200X. Til nå er nedrykk fra Tippeligaen deres mest spektakulære prestasjon, så det begynner å haste.


Lillestrøm
Laget som skulle ønske det var Norwich. Kanarifuglene. Hadde en norsk storspiller på sytti og åttitallet i Tom Lund. Han hadde også suksess som trener, men da man ikke hadde rappet til ham hardt nok i knotten med fotballklubba innså han etter hvert hvor galt det bar av sted, og kutta ut hele fotballen. Han spilte inn noen filmer på oppdrag fra Tøflus i samarbeid med østtysk fjernsyn. Seriens hovedtema var støtte til barns rettigheter, samt kjøring i nye framkomstmidler for hver episode. De fleste som har levd en stund husker vel sangen.

Hvem er denne karen med hatt briller på
Han ligner litt på nissen i grunn
Det er ikke han, det er Tom Lund
Han kan drible store og små.

Lillestrøm kom opp fra den store glemselen på syttitallet, og det er mange, særlig blant disse som er utrygge på sin seksualitet, men liker å hoppe i takt, som ønsker dem tilbake dit de kom fra akkurat da. Og da mener jeg glemselen, ikke syttitallet.

Den typiske Lillestrømsupporteren har høydeskrekk. Derfor er deres stadion såpass lav at selv Mini ser ut som en voksen mann om han avbildes alene på et tomt stadion. At de kaller seg bøffelberget viser hvilke flokkdyr de fleste fotbalsupportere er. Lynfansen er selvfølgelig unntaket her.

Sandefjord
Kommer ikke overaskende fra hvalfangstbyen Sandefjord. Sandefjord er jo best kjent for hvalfangst og bortgjemte milliardformuer i utlandet. Da den kommersiele hvalfangsten ble stoppa på åttitallet var det mange i Sandefjord som ikke visste hvor de skulle gjøre av henda sine. De begynte å kaste ball. De som var udugelige på å ta hys begynte å sparke ball i stedet.

Plutselig en dag befant de seg i Tippeligaen, uten at noen helt visste hva som hadde skjedd. Forfatteren er overbevist om at den ene vennskapelige fotballkampen han spilte med Jørgen Jalland i millitæret i Skjold Garnison under rekrutten har lært gutten såpass mange triks at forballen fikk en voldsom oppblomstring da han kom tilbake med nyfunnen lærdom.

Kritiske røster rasler med tvangstrøyer, og gjør i stand polstrede rom hver gang forfatteren nevner dette.


Molde
Et lag som nesten aldri vinner noe. Dette skyldes først og fremst at de bruker det aller meste av sin energi på å føle seg urettferdig behandlet av dommeren, og på å komme med idiotiske uttalelser i pressen. Åge Den Hardbalne, og grinebitern fra Vålerenga har også vært i klubben. Sogar samtidig. Grinebitern er en såpass dårlig taper at i hvert fall noe av energien måtte brukes på å spille fotball. Det endte med triumf i køppen i 94.

De var også nære seriegull da tre gamle skøytekonger spilte på laget på nittitallet: S'ene, Storholt, Stenshjemmet og Solskjær. Det måtte en kollaps til som verden ikke har sett maken til siden tårnet i Babel for at Rosenborg skulle kunne hente gullet hjem. Solskjær har, som Billy og Stomperud, ikke eldes en dag de siste femten årene, og ville fortsatt glidd inn på et hvilket som helst konfirmasjonsbilde.

Klubben eies med hud og hår av en mann som er så rik at han har hatt fire milliarder i gjeld. Og avdragene har han visst klart. Han har kjøpt et fotballag fordi han ble lei av fisk etter år på sjøen, og derfor heller ville ha et avkarium med folk i. Det forklarer formen på Aker Stadion.


Tromsø
Et lag hvis største bragd naturligvis er seieren over Djerv 1919 i semifinalen i køppen i 86. Denne bragden var slik en opptur at Lillestrøm ble feid av banen i ren lykkerus i finalen en stund etter. Men alle vet at annuleringen av Djervs mål var en hårreisende dommerskandale!

I Tromsø er forøvrig fotball en vinteridrett, og snøfresen brukes oftere enn plenklippern før kamp på Alfheim stadion. Tromsø er av en eller annen grunn erklært til Nordens Paris, til tross for at den verken har høyt ståltårn, brede elver eller spesielt lange loffer. Når storfint besøk kommer til byen for å spille fotball får snøfresen stå. Da henter man fram oransje ball, og piggsko og brodder, og satser på at motstanderen aldri har sett snø før.

Tromsøs supportere består av granatsjokkskadd befal fra forsvaret, samer som er allergisk mot rein, og derfor må bo i byen, en del statister fra Du Skal Høre Mye, og en flokk fiskere.



HamKam
På tross av navnet er Hamkam verken Gildes eller Nikitas bedriftslag. De er en avlegger fra Hamar Kommunistparti. Hamarkammeratene (med trykk på kamm) er deres fulle navn. I likhetens og brorskapets ånd var Kamma lenge nede i divisjonssystemet, for å sleppe tell dom andre prolletarriata.

Tilbake i det gode selskap bet de godt fra seg første sesongen. Hvordan dommerne kunne unngå å få med seg såpass stygg munnbruk er usikkert. Det ble protestert, men oppgaven å forfatte og sende ut protesten ble gitt til Molde, da de hadde såpass lang erfaring i syting. Klagen ble derved naturlig nok forkastet.

Hamkam har en tredjeplass fra 1970, og lagets supportere er pensjonerte funksjonærer fra OL i 94.


Fredikstad
Til sist tar vi for oss laget fra plankebyen. Et storlag da Adam tjente i Røyksund, som også hadde et blaff i 84. Siden det har det vært dødt, inntil Eggen Junior fikk Lazarus til å framstå som en sytende simulant (les: italiensk fotballspiller), og bragte Fredrikstad tilbake fra glemselen. De trekker fulle hus akkurat som FNs nødhjelpssendinger til områder som lenge har vært sulteforet.

Men på samme måte som Liz Taylor's ekteskap vet man jo at det ikke kan vare. Plankebyens sønner og døtre får sole seg i glansen så lenge de kan.

Labels: football, fotballhistorie, tippeligaen