31 May 2006
Two Towers
Det har blitt en stund siden siste oppdatering, ja.
Jeg var en tur i Italien for å treffe et par karer i italiensk betong-business. Modena og Bolgna ble avlagt visitt, og jeg fikk med meg både parmaskinke (ikkeno igjen av den, dessverre) , parmesan og skikkelig balsamico. Modena er jo balsamicoens hjemsted. Det er vel derfor det står Aceto Balsamico di Modena på flaskene antar jeg. Vårt vertskap brukte mye tid og energi på å fortelle oss at det meste av balsamico var juks og humbug fra ende til annen. Et vanlig triks er å blande eddik med druesaft. Den skal ikke lukte eddik, og skal være lagret minst tolv år på
ymse sorter trefat. En kostbar spas med skikkelig balsamico, ja. Men fryktelig godt sammen med en god parmesan.
Mye annet fryktelig godt måtte man proppe i seg på turen også. Pizza uten fyll var en højdare. Det samme var Lambrusco, en sprudlende rødvin. Calamari på pizza var skuffende smakløst.
Pussig nok ble det ikke soving blant fiskene, betong og Italia til tross. Mulig det er en skikk sørfra. Men hotellet vårt i Modena het Hotel Grand Canale. Modena hadde tidligere vært full av kanaler, som Venezia, og mange av gatene der har bortsatt Canale som en del av navnet.
Til venstre her er taket i vestibylen på hotellet. Jeg er glad det var sjefen som betalte, ja.
Modena sentrum var stille og rolig med lite trafikk. Den har også en av de første katedralene bygd i romanesk stil i Italia.
Ikke overraskende er
det den som dukker opp under det frekke takbildet.
Apropos frekk. Fnnes det noe mer irriterende enn linselus? Her er et annet tak, fra en rokokkokirke i Modena. Basilicaen kom jeg meg ikke inn i.
Nok om det. Etter to dager i Modena ble vi transportert til Holyday Inn utenfor Bologna. Velsigne dem for ikke å avslutte frokostserveringen før i ellvetiden!
Nuvel, mer middag ble inntatt på kvelden, og dagen etter ble jeg forlatt av siste rest av reisefølge. Akk, for en sjæbne å måtte bli en ekstra dag i Bologna for å spare flybillettpriser!
Her er den første tingesten jeg så etter å ha ekstrikert meg fra taxien inn til sentrum. Poseidonfontenen.
Det skulle visstnok pågå en festival i byen, men så vidt jeg klarte å få med meg bestod den festivalen først og fremst i at folk i middelalderkostymer stod og gjemte seg bort i timesvis mens
middelaldermusikk ble spilt fra CD over høyttaleranlegg. En sjelden gang var det noen som sa noe. På italiensk. Mulig ting hadde blitt klarere om jeg hadde forstått noe av det?
Nuvel, jeg fikk med meg en basilica til. Den hvor Sankt Dominicus ligger begravd. Han med ordenen. Jeg fant ut at det skulle være en omvisning på engelsk der klokka tre, så jeg fant meg et museum og litt lønsj i mellomtiden. Lite ante jeg at omvisningen ble utført av en lavmælt munk som var så taletrengt, og hadde så mye å vise fram at jeg ikke slapp ut igjen før kvart over seks. :-D Velvel. Det var vel verdt det. Bildet til venstre er tatt inne i den basilicaen.
Så var det dette med overskrifter, eller titler og innhold, da. Og denne gang er det faktisk en viss sammenheng!
Og her er de! De originale To Tårn i all sin middelalderske prakt. Han lavmælte munken fortalte at på et tidspunkt hadde det vært godt over hundre tårn i Bologna. Tårn var siste mote. Alle viktige folk måtte ha et. I tillegg var de praktiske siden de velstående familiene var såpass...kranglevorne... at de gjerne følte for å sove øverst i disse tårnene som bare hadde en inngang, gjerne høyt oppe, slik at man vanskelig kunne komme inn og snikmyrde, selv om bare en mann var på vakt.
Den tingesten mellom tårnene tror jeg er en kirke. Eller et palass. Man kunne knapt svinge en katt etter halen uten å skrubbe borti en av delene i Bologna.
Velvel, nå gidder jeg ikke skrive mer i dag. Og for å være helt ærlig gadd vel aldri du å lese alt heller. Dette er fordelen med å legge sånt som dette på veven. Dere kan se det dere gidder, og avslutte når dere har gått lei, og fortsatt virke som høflige og interesserte mennesker. I motsetning til hva dere kunne gjort om jeg møtte fram med projektor og foredragsnotater! Så det har da kommet noe godt ut av denne postingen også. :-D
Forresten! Hvorfor har man så forbaska mye salt i den norske spekeskinka? Og hvorfor koster parmaskinke nihundre kroner kiloet på Ica, og 160 kroner kiloet i Italia?
Jeg var en tur i Italien for å treffe et par karer i italiensk betong-business. Modena og Bolgna ble avlagt visitt, og jeg fikk med meg både parmaskinke (ikkeno igjen av den, dessverre) , parmesan og skikkelig balsamico. Modena er jo balsamicoens hjemsted. Det er vel derfor det står Aceto Balsamico di Modena på flaskene antar jeg. Vårt vertskap brukte mye tid og energi på å fortelle oss at det meste av balsamico var juks og humbug fra ende til annen. Et vanlig triks er å blande eddik med druesaft. Den skal ikke lukte eddik, og skal være lagret minst tolv år på
ymse sorter trefat. En kostbar spas med skikkelig balsamico, ja. Men fryktelig godt sammen med en god parmesan.Mye annet fryktelig godt måtte man proppe i seg på turen også. Pizza uten fyll var en højdare. Det samme var Lambrusco, en sprudlende rødvin. Calamari på pizza var skuffende smakløst.
Pussig nok ble det ikke soving blant fiskene, betong og Italia til tross. Mulig det er en skikk sørfra. Men hotellet vårt i Modena het Hotel Grand Canale. Modena hadde tidligere vært full av kanaler, som Venezia, og mange av gatene der har bortsatt Canale som en del av navnet.
Til venstre her er taket i vestibylen på hotellet. Jeg er glad det var sjefen som betalte, ja.
Modena sentrum var stille og rolig med lite trafikk. Den har også en av de første katedralene bygd i romanesk stil i Italia.
Ikke overraskende er
det den som dukker opp under det frekke takbildet.
Apropos frekk. Fnnes det noe mer irriterende enn linselus? Her er et annet tak, fra en rokokkokirke i Modena. Basilicaen kom jeg meg ikke inn i.
Nok om det. Etter to dager i Modena ble vi transportert til Holyday Inn utenfor Bologna. Velsigne dem for ikke å avslutte frokostserveringen før i ellvetiden!
Nuvel, mer middag ble inntatt på kvelden, og dagen etter ble jeg forlatt av siste rest av reisefølge. Akk, for en sjæbne å måtte bli en ekstra dag i Bologna for å spare flybillettpriser!
Her er den første tingesten jeg så etter å ha ekstrikert meg fra taxien inn til sentrum. Poseidonfontenen.
Det skulle visstnok pågå en festival i byen, men så vidt jeg klarte å få med meg bestod den festivalen først og fremst i at folk i middelalderkostymer stod og gjemte seg bort i timesvis mens
middelaldermusikk ble spilt fra CD over høyttaleranlegg. En sjelden gang var det noen som sa noe. På italiensk. Mulig ting hadde blitt klarere om jeg hadde forstått noe av det?Nuvel, jeg fikk med meg en basilica til. Den hvor Sankt Dominicus ligger begravd. Han med ordenen. Jeg fant ut at det skulle være en omvisning på engelsk der klokka tre, så jeg fant meg et museum og litt lønsj i mellomtiden. Lite ante jeg at omvisningen ble utført av en lavmælt munk som var så taletrengt, og hadde så mye å vise fram at jeg ikke slapp ut igjen før kvart over seks. :-D Velvel. Det var vel verdt det. Bildet til venstre er tatt inne i den basilicaen.
Så var det dette med overskrifter, eller titler og innhold, da. Og denne gang er det faktisk en viss sammenheng!
Og her er de! De originale To Tårn i all sin middelalderske prakt. Han lavmælte munken fortalte at på et tidspunkt hadde det vært godt over hundre tårn i Bologna. Tårn var siste mote. Alle viktige folk måtte ha et. I tillegg var de praktiske siden de velstående familiene var såpass...kranglevorne... at de gjerne følte for å sove øverst i disse tårnene som bare hadde en inngang, gjerne høyt oppe, slik at man vanskelig kunne komme inn og snikmyrde, selv om bare en mann var på vakt.
Den tingesten mellom tårnene tror jeg er en kirke. Eller et palass. Man kunne knapt svinge en katt etter halen uten å skrubbe borti en av delene i Bologna.
Velvel, nå gidder jeg ikke skrive mer i dag. Og for å være helt ærlig gadd vel aldri du å lese alt heller. Dette er fordelen med å legge sånt som dette på veven. Dere kan se det dere gidder, og avslutte når dere har gått lei, og fortsatt virke som høflige og interesserte mennesker. I motsetning til hva dere kunne gjort om jeg møtte fram med projektor og foredragsnotater! Så det har da kommet noe godt ut av denne postingen også. :-D
Forresten! Hvorfor har man så forbaska mye salt i den norske spekeskinka? Og hvorfor koster parmaskinke nihundre kroner kiloet på Ica, og 160 kroner kiloet i Italia?
Labels: balsamico, Bologna, Modena, parmaskinke, parmesan, reise, To Tårn
02 May 2006
Nei, nu!
To blogginnlegg på en gang! Makan!
Men jeg kom på det akkurat da jeg var ferdig med den forrige, og siden jeg er sykelig opptatt av en verden helt uten digresjoner og utenomsnakk måtte dette få sitt helt egne innlegg!
(Det deles ikke ut poeng for å finne ut når jeg er sarkastisk eller ironisk, men som trening for den gjengse leser kan jeg gjøre oppmerksom på at det forekommer enkelte steder i denne bloggen. Er du usikker, legg inn en kommentar. Jeg liker kommentarer.)
Nåh! Hvor var vi? Jo, imellom håndballtreningen jeg bare har alludert til, og den stille avsønging nær Lerkendal gikk jeg på baksiden av elektrobygget og Gamle Fysikk på Gløshaugen, og skuet utover gjørmete gresstuster i Høgskoleparken.
(Hør for deg det forestående i Sverre M Fjellstads fløyelsmyke fortellerstemme)
Da ble jeg var en flokk svartruss som hadde samla seg på den gamle spillplassen, ved solcelleveggen. Yre av forventinger til det våren hadde å bringe dem var nok reirbygging fjernt fra deres tanker. Likevel falt det meg inn at det var noe ufullendt over situasjonen. Som om noe manglet i den tradisjonelle leiken. Det meste så ut å være ideelt tilrettelagt. Spillfargene i drakten var tydelig framtreden allerede, og blandingen av hannruss og hunnruss så også ut til å gå sånn noenlunde opp. Kanskje hadde de fått ferten av meg, som forbipasserende betrakter? Som et fremmedelement i deres naturtilstand?
(Med tanke på at jeg gikk hjem i svett treningstøy som fortsatt passer sånn høvelig selv om det sikkert er 50 kilo siden sist jeg trente skal du slett ikke se bort fra det! OK! Sverre M igjen!)
Men nei! Det var ikke som fremmedelement jeg ble betraktet. Jeg ble plutselig en del av spillet, en del av denne leiken som går år etter år. Den ene hunnrussen utbrøt plutselig idet jeg passerte dem på få meters avstand: "Kainn du itsj spørr om å få russkotsj?" Da så jeg hva som manglet! Russespillet fungerer jo bare i symbiose med en annen viktig del av vår fauna. Barnehagebarna. Og ikke et eneste var å se. Forhåpentligvis kommer også barnehagabarna ut på spillplassene igjen som tidligere år. Men enn så lenge fikk jeg privilegiet å bidra enn så lite i det naturens mirakel som utspiller seg hver eneste år i mai.
(OK, nå kan du tenke deg at Fjellstaden har gått.)
Poenget denne gangen?
Må det på død og liv være et poeng med alt?
Kan ikke en festlig historie bare være en festlig historie?
Jo, det kan den! Se bare på Katja-Kai og Bente-Bent.
Og så er det jo festlig å mer eller mindre bli påtvunget en liten haug russekort. :-D
Mer suppekoking på liten spiker følger ved en senere anledning!
Og bildet? Det er jo tydelig at her har en russ vært gjennom hamskifte. Kun for å ha noe å illustrere med.
Verken om krydder eller kokt kanin
Tvert i imot, vil kanskje noen si.
Først en ny avkreftelse:
Badet er ikke det nye kjøkkenet.
All verdens trendnisser tar feil.
De to sfærene skal holdes strengt adskilt. Faktisk skal benklærne ikke låres på kjøkkenet i det hele tatt. (Kreative sjeler med fast partner kan muligens arrestere meg her, men i troskyldighetens navn! Vær snill å ikke gjør det!)
Såh! Det er godt å få det ut. (Her kunne jeg nevnt igjen at det helst skal skje på badet, men det ville vært udelikat)
Om Brann og religion
OK, en historie fra virkeligheten. På vei til Three Lions på søndag ble jeg antastet på det groveste av en flokk bergensere som satt og utepilset. De så jeg hadde pubmuskelen i orden, og bar fotballskjerf. De så ikke hva slags skjerf det var, så i håp om tilsvar begynte en av dem å avsynge (eller sønge, som det heter i Bergen) Brannsangen. Jeg hørte selv på skotsk sekkepipe-rock av beste merke (Peatbog Faeries, om du må ha det inn med teskje) og var sugen på engelsk curry og en Samuel Smith's Tabby Porter, så mitt svar begrenset seg til å brette ut Leeds-skjerfet i hele sin herlighet. Alt uten å sakke på farten i det hele tatt (Da ville jeg vel også stått stille) Da repliserte en av herremennene, plutselig svært så høflig og ydmyk, (til bergenser å være, vel å merke) at det var han enig i. Så da skaffa jeg Douggie en flokk gjester som også skulle se kamp. Se det som dagens første gode gjerning.
Hvorfor denne lange lektyre? Og hva har det med religiøsitet å gjøre? Jo! Jeg vil renvaske meg litt, for det som kommer nå vil jeg helst ikke bare kaste ut i et tomt vakuum. Det tar seg nemlig ikke godt ut, særlig ikke uten denne omstendelige forhistorie. På tross av at jeg har bodd tre år mellom de syv (Nå offisielle og kaffeordførergodkjente) fjell kan jeg fortsatt ikke identifisere meg med fotballag i røde drakter, med mindre det er Landslaget.
Forresten må jeg også forklare en ting til. Og da må vi tilbake til barndommen. Komplisert dette!
Jeg er oppvokst i bibelbeltet, og hadde en nabo som arrangerte "barnaforening" med nogen høy avsynging av oppbyggelige sanger, (spesielt en rasende festlig en som het "Når det stormer" hvor man virkelig fikk brøle innendørs uten at noen kom med kjeft) men mest av alt tegning, og boller og saft. Boller og saft var jo på tidlig åttitall det ypperste som fantes av bestikkelsesmidler. I hvert fall for de på min alder. Om denne foreningen var tenkt å være åndelig oppbyggelig vet jeg ikke. For min del var det i såfall en delvis mislykket affære, for det jeg husker er jo brøling, og boller og saft. Nok om det. Mitt sarte barnesinn ble utsatt for en masse oppbyggelige barnesanger med ikke helt religiøst nøytralt budskap. Og en og annen sangstrofe husker jeg fortsatt. Det er hovedpoenget med denne bolken.
Så, omsider, koblingen, om du vil.
Jeg fortrengte Brannsangen lenge. Så utpå kvelden gikk jeg hjem fra håndballtrening (ikke spør, bare merk deg at du skal være forsiktig både med hva du skryter på deg, og hva du lover i fylla) Da jeg nærmet meg Lerkendal merka jeg at jeg innvendig (takker alle gode krefter for det!) gikk å nynna på de første strofen av nevnte Brannsang! Nesten!
Here goes: (Søng med alle sammæn)
Vi e berømte Brann fra Bæærgææn
Vi vinner serien i år
rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt...
Hvilket på utmerket vis burde oppsummere det religiøse ved Brann-pratriotismen. På massevis av plan.
Det er dypere enn navlen min dette, faktisk.
Tog du an?
Hvis ikke, prøv å faktisk SYNGE! (Eller sønge)
Om du fortsatt ikke er med, er jeg redd toget er gått, hva gjelder underholdende verdi i dette røret. Men får du problemer med å sove på grunn av dette, ring meg, eller legg inn en kommentar med spørsmål.
Kommentarer er fint.
Vi liker sånne.
Først en ny avkreftelse:
Badet er ikke det nye kjøkkenet.
All verdens trendnisser tar feil.
De to sfærene skal holdes strengt adskilt. Faktisk skal benklærne ikke låres på kjøkkenet i det hele tatt. (Kreative sjeler med fast partner kan muligens arrestere meg her, men i troskyldighetens navn! Vær snill å ikke gjør det!)
Såh! Det er godt å få det ut. (Her kunne jeg nevnt igjen at det helst skal skje på badet, men det ville vært udelikat)
Om Brann og religion
OK, en historie fra virkeligheten. På vei til Three Lions på søndag ble jeg antastet på det groveste av en flokk bergensere som satt og utepilset. De så jeg hadde pubmuskelen i orden, og bar fotballskjerf. De så ikke hva slags skjerf det var, så i håp om tilsvar begynte en av dem å avsynge (eller sønge, som det heter i Bergen) Brannsangen. Jeg hørte selv på skotsk sekkepipe-rock av beste merke (Peatbog Faeries, om du må ha det inn med teskje) og var sugen på engelsk curry og en Samuel Smith's Tabby Porter, så mitt svar begrenset seg til å brette ut Leeds-skjerfet i hele sin herlighet. Alt uten å sakke på farten i det hele tatt (Da ville jeg vel også stått stille) Da repliserte en av herremennene, plutselig svært så høflig og ydmyk, (til bergenser å være, vel å merke) at det var han enig i. Så da skaffa jeg Douggie en flokk gjester som også skulle se kamp. Se det som dagens første gode gjerning.
Hvorfor denne lange lektyre? Og hva har det med religiøsitet å gjøre? Jo! Jeg vil renvaske meg litt, for det som kommer nå vil jeg helst ikke bare kaste ut i et tomt vakuum. Det tar seg nemlig ikke godt ut, særlig ikke uten denne omstendelige forhistorie. På tross av at jeg har bodd tre år mellom de syv (Nå offisielle og kaffeordførergodkjente) fjell kan jeg fortsatt ikke identifisere meg med fotballag i røde drakter, med mindre det er Landslaget.
Forresten må jeg også forklare en ting til. Og da må vi tilbake til barndommen. Komplisert dette!
Jeg er oppvokst i bibelbeltet, og hadde en nabo som arrangerte "barnaforening" med nogen høy avsynging av oppbyggelige sanger, (spesielt en rasende festlig en som het "Når det stormer" hvor man virkelig fikk brøle innendørs uten at noen kom med kjeft) men mest av alt tegning, og boller og saft. Boller og saft var jo på tidlig åttitall det ypperste som fantes av bestikkelsesmidler. I hvert fall for de på min alder. Om denne foreningen var tenkt å være åndelig oppbyggelig vet jeg ikke. For min del var det i såfall en delvis mislykket affære, for det jeg husker er jo brøling, og boller og saft. Nok om det. Mitt sarte barnesinn ble utsatt for en masse oppbyggelige barnesanger med ikke helt religiøst nøytralt budskap. Og en og annen sangstrofe husker jeg fortsatt. Det er hovedpoenget med denne bolken.
Så, omsider, koblingen, om du vil.
Jeg fortrengte Brannsangen lenge. Så utpå kvelden gikk jeg hjem fra håndballtrening (ikke spør, bare merk deg at du skal være forsiktig både med hva du skryter på deg, og hva du lover i fylla) Da jeg nærmet meg Lerkendal merka jeg at jeg innvendig (takker alle gode krefter for det!) gikk å nynna på de første strofen av nevnte Brannsang! Nesten!
Here goes: (Søng med alle sammæn)
Vi e berømte Brann fra Bæærgææn
Vi vinner serien i år
rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt...
Hvilket på utmerket vis burde oppsummere det religiøse ved Brann-pratriotismen. På massevis av plan.
Det er dypere enn navlen min dette, faktisk.
Tog du an?
Hvis ikke, prøv å faktisk SYNGE! (Eller sønge)
Om du fortsatt ikke er med, er jeg redd toget er gått, hva gjelder underholdende verdi i dette røret. Men får du problemer med å sove på grunn av dette, ring meg, eller legg inn en kommentar med spørsmål.
Kommentarer er fint.
Vi liker sånne.
Labels: Brannsangen, religiøse sanger, Three Lions
