02 May 2006
Verken om krydder eller kokt kanin
Tvert i imot, vil kanskje noen si.
Først en ny avkreftelse:
Badet er ikke det nye kjøkkenet.
All verdens trendnisser tar feil.
De to sfærene skal holdes strengt adskilt. Faktisk skal benklærne ikke låres på kjøkkenet i det hele tatt. (Kreative sjeler med fast partner kan muligens arrestere meg her, men i troskyldighetens navn! Vær snill å ikke gjør det!)
Såh! Det er godt å få det ut. (Her kunne jeg nevnt igjen at det helst skal skje på badet, men det ville vært udelikat)
Om Brann og religion
OK, en historie fra virkeligheten. På vei til Three Lions på søndag ble jeg antastet på det groveste av en flokk bergensere som satt og utepilset. De så jeg hadde pubmuskelen i orden, og bar fotballskjerf. De så ikke hva slags skjerf det var, så i håp om tilsvar begynte en av dem å avsynge (eller sønge, som det heter i Bergen) Brannsangen. Jeg hørte selv på skotsk sekkepipe-rock av beste merke (Peatbog Faeries, om du må ha det inn med teskje) og var sugen på engelsk curry og en Samuel Smith's Tabby Porter, så mitt svar begrenset seg til å brette ut Leeds-skjerfet i hele sin herlighet. Alt uten å sakke på farten i det hele tatt (Da ville jeg vel også stått stille) Da repliserte en av herremennene, plutselig svært så høflig og ydmyk, (til bergenser å være, vel å merke) at det var han enig i. Så da skaffa jeg Douggie en flokk gjester som også skulle se kamp. Se det som dagens første gode gjerning.
Hvorfor denne lange lektyre? Og hva har det med religiøsitet å gjøre? Jo! Jeg vil renvaske meg litt, for det som kommer nå vil jeg helst ikke bare kaste ut i et tomt vakuum. Det tar seg nemlig ikke godt ut, særlig ikke uten denne omstendelige forhistorie. På tross av at jeg har bodd tre år mellom de syv (Nå offisielle og kaffeordførergodkjente) fjell kan jeg fortsatt ikke identifisere meg med fotballag i røde drakter, med mindre det er Landslaget.
Forresten må jeg også forklare en ting til. Og da må vi tilbake til barndommen. Komplisert dette!
Jeg er oppvokst i bibelbeltet, og hadde en nabo som arrangerte "barnaforening" med nogen høy avsynging av oppbyggelige sanger, (spesielt en rasende festlig en som het "Når det stormer" hvor man virkelig fikk brøle innendørs uten at noen kom med kjeft) men mest av alt tegning, og boller og saft. Boller og saft var jo på tidlig åttitall det ypperste som fantes av bestikkelsesmidler. I hvert fall for de på min alder. Om denne foreningen var tenkt å være åndelig oppbyggelig vet jeg ikke. For min del var det i såfall en delvis mislykket affære, for det jeg husker er jo brøling, og boller og saft. Nok om det. Mitt sarte barnesinn ble utsatt for en masse oppbyggelige barnesanger med ikke helt religiøst nøytralt budskap. Og en og annen sangstrofe husker jeg fortsatt. Det er hovedpoenget med denne bolken.
Så, omsider, koblingen, om du vil.
Jeg fortrengte Brannsangen lenge. Så utpå kvelden gikk jeg hjem fra håndballtrening (ikke spør, bare merk deg at du skal være forsiktig både med hva du skryter på deg, og hva du lover i fylla) Da jeg nærmet meg Lerkendal merka jeg at jeg innvendig (takker alle gode krefter for det!) gikk å nynna på de første strofen av nevnte Brannsang! Nesten!
Here goes: (Søng med alle sammæn)
Vi e berømte Brann fra Bæærgææn
Vi vinner serien i år
rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt...
Hvilket på utmerket vis burde oppsummere det religiøse ved Brann-pratriotismen. På massevis av plan.
Det er dypere enn navlen min dette, faktisk.
Tog du an?
Hvis ikke, prøv å faktisk SYNGE! (Eller sønge)
Om du fortsatt ikke er med, er jeg redd toget er gått, hva gjelder underholdende verdi i dette røret. Men får du problemer med å sove på grunn av dette, ring meg, eller legg inn en kommentar med spørsmål.
Kommentarer er fint.
Vi liker sånne.
Først en ny avkreftelse:
Badet er ikke det nye kjøkkenet.
All verdens trendnisser tar feil.
De to sfærene skal holdes strengt adskilt. Faktisk skal benklærne ikke låres på kjøkkenet i det hele tatt. (Kreative sjeler med fast partner kan muligens arrestere meg her, men i troskyldighetens navn! Vær snill å ikke gjør det!)
Såh! Det er godt å få det ut. (Her kunne jeg nevnt igjen at det helst skal skje på badet, men det ville vært udelikat)
Om Brann og religion
OK, en historie fra virkeligheten. På vei til Three Lions på søndag ble jeg antastet på det groveste av en flokk bergensere som satt og utepilset. De så jeg hadde pubmuskelen i orden, og bar fotballskjerf. De så ikke hva slags skjerf det var, så i håp om tilsvar begynte en av dem å avsynge (eller sønge, som det heter i Bergen) Brannsangen. Jeg hørte selv på skotsk sekkepipe-rock av beste merke (Peatbog Faeries, om du må ha det inn med teskje) og var sugen på engelsk curry og en Samuel Smith's Tabby Porter, så mitt svar begrenset seg til å brette ut Leeds-skjerfet i hele sin herlighet. Alt uten å sakke på farten i det hele tatt (Da ville jeg vel også stått stille) Da repliserte en av herremennene, plutselig svært så høflig og ydmyk, (til bergenser å være, vel å merke) at det var han enig i. Så da skaffa jeg Douggie en flokk gjester som også skulle se kamp. Se det som dagens første gode gjerning.
Hvorfor denne lange lektyre? Og hva har det med religiøsitet å gjøre? Jo! Jeg vil renvaske meg litt, for det som kommer nå vil jeg helst ikke bare kaste ut i et tomt vakuum. Det tar seg nemlig ikke godt ut, særlig ikke uten denne omstendelige forhistorie. På tross av at jeg har bodd tre år mellom de syv (Nå offisielle og kaffeordførergodkjente) fjell kan jeg fortsatt ikke identifisere meg med fotballag i røde drakter, med mindre det er Landslaget.
Forresten må jeg også forklare en ting til. Og da må vi tilbake til barndommen. Komplisert dette!
Jeg er oppvokst i bibelbeltet, og hadde en nabo som arrangerte "barnaforening" med nogen høy avsynging av oppbyggelige sanger, (spesielt en rasende festlig en som het "Når det stormer" hvor man virkelig fikk brøle innendørs uten at noen kom med kjeft) men mest av alt tegning, og boller og saft. Boller og saft var jo på tidlig åttitall det ypperste som fantes av bestikkelsesmidler. I hvert fall for de på min alder. Om denne foreningen var tenkt å være åndelig oppbyggelig vet jeg ikke. For min del var det i såfall en delvis mislykket affære, for det jeg husker er jo brøling, og boller og saft. Nok om det. Mitt sarte barnesinn ble utsatt for en masse oppbyggelige barnesanger med ikke helt religiøst nøytralt budskap. Og en og annen sangstrofe husker jeg fortsatt. Det er hovedpoenget med denne bolken.
Så, omsider, koblingen, om du vil.
Jeg fortrengte Brannsangen lenge. Så utpå kvelden gikk jeg hjem fra håndballtrening (ikke spør, bare merk deg at du skal være forsiktig både med hva du skryter på deg, og hva du lover i fylla) Da jeg nærmet meg Lerkendal merka jeg at jeg innvendig (takker alle gode krefter for det!) gikk å nynna på de første strofen av nevnte Brannsang! Nesten!
Here goes: (Søng med alle sammæn)
Vi e berømte Brann fra Bæærgææn
Vi vinner serien i år
rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt...
Hvilket på utmerket vis burde oppsummere det religiøse ved Brann-pratriotismen. På massevis av plan.
Det er dypere enn navlen min dette, faktisk.
Tog du an?
Hvis ikke, prøv å faktisk SYNGE! (Eller sønge)
Om du fortsatt ikke er med, er jeg redd toget er gått, hva gjelder underholdende verdi i dette røret. Men får du problemer med å sove på grunn av dette, ring meg, eller legg inn en kommentar med spørsmål.
Kommentarer er fint.
Vi liker sånne.
Labels: Brannsangen, religiøse sanger, Three Lions
# posted by Lojosang @ 20:36 
