Lojosang's rants and ravings

To blogginnlegg på en gang! Makan!
Men jeg kom på det akkurat da jeg var ferdig med den forrige, og siden jeg er sykelig opptatt av en verden helt uten digresjoner og utenomsnakk måtte dette få sitt helt egne innlegg!

(Det deles ikke ut poeng for å finne ut når jeg er sarkastisk eller ironisk, men som trening for den gjengse leser kan jeg gjøre oppmerksom på at det forekommer enkelte steder i denne bloggen. Er du usikker, legg inn en kommentar. Jeg liker kommentarer.)

Nåh! Hvor var vi? Jo, imellom håndballtreningen jeg bare har alludert til, og den stille avsønging nær Lerkendal gikk jeg på baksiden av elektrobygget og Gamle Fysikk på Gløshaugen, og skuet utover gjørmete gresstuster i Høgskoleparken.

(Hør for deg det forestående i Sverre M Fjellstads fløyelsmyke fortellerstemme)
Da ble jeg var en flokk svartruss som hadde samla seg på den gamle spillplassen, ved solcelleveggen. Yre av forventinger til det våren hadde å bringe dem var nok reirbygging fjernt fra deres tanker. Likevel falt det meg inn at det var noe ufullendt over situasjonen. Som om noe manglet i den tradisjonelle leiken. Det meste så ut å være ideelt tilrettelagt. Spillfargene i drakten var tydelig framtreden allerede, og blandingen av hannruss og hunnruss så også ut til å gå sånn noenlunde opp. Kanskje hadde de fått ferten av meg, som forbipasserende betrakter? Som et fremmedelement i deres naturtilstand?

(Med tanke på at jeg gikk hjem i svett treningstøy som fortsatt passer sånn høvelig selv om det sikkert er 50 kilo siden sist jeg trente skal du slett ikke se bort fra det! OK! Sverre M igjen!)

Men nei! Det var ikke som fremmedelement jeg ble betraktet. Jeg ble plutselig en del av spillet, en del av denne leiken som går år etter år. Den ene hunnrussen utbrøt plutselig idet jeg passerte dem på få meters avstand: "Kainn du itsj spørr om å få russkotsj?" Da så jeg hva som manglet! Russespillet fungerer jo bare i symbiose med en annen viktig del av vår fauna. Barnehagebarna. Og ikke et eneste var å se. Forhåpentligvis kommer også barnehagabarna ut på spillplassene igjen som tidligere år. Men enn så lenge fikk jeg privilegiet å bidra enn så lite i det naturens mirakel som utspiller seg hver eneste år i mai.

(OK, nå kan du tenke deg at Fjellstaden har gått.)

Poenget denne gangen?
Må det på død og liv være et poeng med alt?
Kan ikke en festlig historie bare være en festlig historie?
Jo, det kan den! Se bare på Katja-Kai og Bente-Bent.

Og så er det jo festlig å mer eller mindre bli påtvunget en liten haug russekort. :-D

Mer suppekoking på liten spiker følger ved en senere anledning!

Og bildet? Det er jo tydelig at her har en russ vært gjennom hamskifte. Kun for å ha noe å illustrere med.