Lojosang's rants and ravings

To, faktisk. I den ene ble jeg jagd av Mannen i Gata og Folk Flest. To generiske nordmenn med kubein som hadde satt seg fore å ommøblere på skrotten min, samt sørge for at forbruket av kalsiumsulfat (eller gips, for de som foretrekker trivialnavn) opprettholdes på et akseptabelt nivå.

Hva jeg hadde gjort for å fortjene dette vites ikke. Åkke som. Redningen kom i form av en rød sportsbil kjørt av denne dekkselgeren som ikke fikk beholde Königseggen sin, hva er det han heter igjen? Omar Sharif? Eller er det lederen av Taliban? Uffda, nå ødelegger jeg for meg selv her. Tanken var å framstå som fremmedvennlig med å avsløre denne drømmen, men nå ødelegger jeg jo dette med ikke å huske forskjellen på en dekkselger fra Østlandet og en musikkhatende terrormulla fra Afghanistan.

Velvel, nok om det, Athar satt i passasjersetet, og det var djevelsk trangt i baksetet på denne sportsbilen.

Jeg vil våge å begi meg ut på en tolkning også. Jeg er jo nettopp blitt veteran. Dette burde jo føre til at noen av avgiftene for meg burde halveres? Sånn er det så vidt jeg vet for biler i hvert fall. Får jeg velge avgift selv må det bli spritavgiften. Den på whisky er viktigst, men det på poløl kan godt halveres den også.

Hvor var jeg? Jo tolkning. Rød sportsbil, alderdommens komme. Det er klassisk. Jeg begynner å frykte alderdommen, og kompenserer for det ved å sitte i baksetet på røde sportsbiler i drømme.

At mitt underbevisste begynner å føle seg gammel bekreftes av sist natts drøm nummer to. Jeg drømte nemlig at Geir Helljesen hadde starta band sammen med Hilde Hummelvold. Førstnevnte som vokalist, sistnevnte spilte på en mandolinlignende sak som ikke hadde dobbelt sett strenger. Har sikkert et navn, det også, i likhet med dekkselgere fra Østlandet.

Bestningen i bandet var på tre. Jeg er usikker på hvem den tredje var. Jeg begynner å lure på om det ikke kan har vært P3-Mina. Vedkommende spilte i hvert fall på kosteskaftbass.

Musikkgenre er jeg usikker på. De ble annonsert som dæinsebæind, men det hørtes mer ut som bluegrass.

Ellers har alderdommen stelt fint med meg. To ting skjedde dog på den store dagen, som jeg mener er verd å merke seg:
1. Jeg klarte ikke å gå forbi kamferdropshyllen uten å ta med meg en pose.
2. Skolissa mi røk NESTEN. Den henger i hop i to tynne tråder.

Så der. Nå vet dere som nærmer dere den magiske grensa hva dere har i vente.

Labels: alderdom, drømmer, kamferdrops